Litt om alt og ingenting

Nå er Inger Cecilie og Aimee vel installert hos Venke i Passvik.  Sleden er prøvekjørt i Venkes løyper, og virker bra. Noen justeringer må imidlertid til. Bikkjene er i form, og noen har sogar fått låne egne hundehus.

Det er bare syv hunder med oppover, da Sina ikke er i form etter Finnmarksløpet. Hun behandles og hviler hjemme på Hefte. Det samme gjør Ajax, som fikk en luftveisinfeksjon rett før avreise.  Rexi, Falk og Bjørk er alle i slag etter Finnmark, Rock og Flekken har ikke gått løp siden Grimsbuløpet, og er riktig så spreke. 

Yngve og Karin stiller opp igjen, og låner oss Jazz. Han kommer oppover med fly sammen med Karin og Hilde. Så da er det to hunder med fra Team Yngve/Karin; lille Lotte og store Jazz.

Inger Cecilie bruker dagene før løpet til småturer med bikkjene, og pakking av depotsekker, Hun sender enda en varm hilsen til Bjørg Muribø og Tuva som bidrar til matpakke undervegs.

Torsdag går starten, og vi gleder oss veldig!

Mens mange forbereder seg til Finnmarksløpet og Alta, ser Team Hilde Askildt fram mot Pasvik og Kirkenes. 4.april går Pasvik Trail av stabelen i vakre øst Finnmark. 

Inger Cecilie har meldt seg på i 8-spannsklassen. Det er første gang hun kjører et løp med mer en ett sjekkpunkt. Inger Cecilie føler seg klar for nye utfordringer etter et vel gjennomført Gausdal Maraton og Polarhundløpet.

Hilde blir med som handler, og med seg har de også Karin Larson fra Skien og Luksefjell.  

- Inger Cecilie har god kontakt med alle bikkjene etter mye trening i hele vinter, sier Hilde. Hun kan stille med et meget godt spann. Jeg gleder meg til å være med, og ikke bare være i den andre enden av telefonen.

Den største utfordringen nå er å stille med en slede som funker!

FEMUNDLØPET 2013-02-13

Da er Femund 400 2013 også blitt historie. Det er forbausende så fort disse opplevelsene legges bak en som minner. Og man ser framover mot nye sledespor. De fleste løp huskes bare  med spesielle hendelser, noe som skjedde under løpet. For min del, husker jeg knapt løypa, været, eller noen tider fra tidligere år.

Det er to meget intense døgn hvor verden bare dreier seg om frostrøyken fra hundene foran sleden, dagen som blir kveld, og natta med månelys og kalde stjerner. Gnistrende snøkrystaller og kalde trær dekket av rim. Timene er slett ikke lange, de bare er fulle av magiske inntrykk i en stille verden.  Alle timene gjennom året med trening, bekymringer, smerte og valg som må tas, resulterer i to lykkelige døgn på sleden.

For meg ble Femundløpet i år en svært positiv opplevelse. Jeg kom inn til en fin 6.plass, og med 8 ganske uberørte hunder over mål. Gjennom hele turen fungerte bikkjene optimalt, det var bare Sina som på siste etappen begynte å få litt diarre. Tror nok at Canicur-tillegg i god tid før, og under løpet, var positivt. Det gjorde sitt til at jeg ikke hadde noe magetrøbbel før helt på slutten.  

Det var jeg som hadde forbedringspotensiale denne gangen. Jeg ”rota bort” 50 minutter på Søvollen, og valgte feil belegg fra Tolga og inn til Røros.

Da vi forberedte oss i gata før start, var jeg ikke i konkurransemodus. Jeg hadde hatt så mye å stri med før jeg dro av gårde til Røros, så jeg følte meg ganske ør, og sliten allerede før start. Jeg gikk faktisk rundt og ”sparka meg selv på leggen” for å prøve å ”vekke” meg litt.   Det var tross alt et LØØØØP!

Bikkjene var akkurat som meg. Sto og hang litt med huet, og så seg liksom litt likegyldig rundt. Men heldigvis begynte jeg da å våkne litt da startnummeret ble tredd over meg.
Bikkjene rista av seg støvet, og det bar oppover gata. Jippi!

Jeg er like glad og forventningsfull og takknemlig hver gang jeg ”slippes løs” fra start, og folk roper ”God Tuuuur og Lykke til! Ubeskrivelig lykkefølelse. For et privilegium vi har, en ferdig merka og preppa løype 40 mil i Femundsmarka, med handlere som står på pinne for oss undervegs.

Tusen takk til løypemannskap for en flott innsats!

Jeg hadde med tre av de frostberørte gutta. De var blitt sjekket og klarert av veterinær. De fløy av gårde med sine ulltepper flagrende i vinden, som vi hadde fått sydd i siste liten. Vi så nok ganske husflidaktige ut.  Teppene fungerte utmerket. Takk til Bjørnar Andersen for råd og tips!

Jeg hadde gruet for lite snø, og ”skumle” spor, men det var bare stedvis det var litt bustete, og jeg var glad vi hadde dagslys der.
 

Elisabeth (Edland), kom som vanlig susende forbi, og noen andre dro også fra oss i starten. Pølse ble også servert oss av heiene mennesker langs sporet. Veldig koselig. Vi fløt av gårde i jevn og god fart, og jeg tenkte at om mange kjører forbi oss har nivået rykket kraftig fra oss. Jeg synes det gikk fort nok.

På Tufsing var det tidsutjevning, jeg fikk fire timers hvile, og fikk også sovet en times tid.  Våkne bikkjer over til Drevsjø hvor jeg skulle jeg ha tre timer. Kari Superhandler (Efjestad) møtte oss alltid med sitt gode, fornøyde smil, og bak seg hadde hun ikke mindre enn tre hjelpere. Jeg var i svært gode hender.

Jeg hadde ikke lagt opp til en veldig offensiv kjøreplan, ville hvile nok i starten, og heller se ut i løpet om jeg kunne knipe noe mer hvile.

Vi snakket ikke kjøretider i det hele tatt. Jeg bare registrerte at bikkjene var sunne og friske, hvilte og løp når de skulle. Rock har et kjent håndleddsproblem som funker, bare han får stell hver gang vi stopper. Junior løp i point med Rock, og syntes det var helt greit at Actor hadde tatt plassen hans foran med Sina. Tenkte jeg skulle spare Junior til de siste etappene.

Over til Drevsjø hadde vi en flott tur. Idet hele tatt var etappene kjempefine. Verken vind eller uvær, kulde eller skumle spor. Men jeg visste at fra Tynset til Tolga var løypetraseen mildt sagt jævlig. Jeg var så opphengt i den etappen at alle tankene surret rundt den. Så jeg bestemte meg for at bikkjene skulle fores og vannes godt på Søvollen for å kjøre gjennom Tynset og ha litt å gå på til Tolga. I fjor slet jeg med Kry og Falk over til Tolga, og hadde ikke lyst på den opplevelsen igjen.

På Søvollen trøbla jeg veldig med en forkoker jeg hadde lånt og ikke prøvd ut før start. Det straffet seg. Jeg forbrant fingertuppene og buksa mi. Ødela Maris hansker, og blei ganske amper. Da bikkjene takka nei til godsakene var det gått langt over min hviletid. Heldigvis ville alle ha snacking hele tiden. Da jeg omsider taslet ut fra Søvollen hadde jeg vært der nesten to timer. Det var ikke planlagt!

Jeg ante fremdeles intet om kjøretider eller om hvordan jeg lå an i sporet. I ettertid kan jeg jo irritere meg over at jeg ikke bare suste gjennom.

Det var bare fint å dra opp ankeret, og følge sporet til Tynset. På Tynset ble jeg ønsket velkommen over høyttalere, hvor en veldig hyggelig stemme annonserte at jeg hadde beste foreløpige kjøretid(!)

Kari loste meg gjennom sjekkpunkt, og litt fjernt spurte jeg henne om hva det var for no. ”Du har det, du kjører veldig bra!”

Ganske forbauset tok vi fatt på milene til Tolga. Hvor var alle disse travle raske spanna foran oss blitt av da!?

Etter hvert som vi kom ut i traseen, begynte hoggtenna mine å vokse.

Herregud for en løype. Den kan ta motet fra de fleste. Ikke nok med at den er opp og ned, i rykk og napp, med busker, pinner og røtter i sporet. Så svinger den stadig ut i skogen i noen merkelige sløyfer. Ikke lett å kjøre hensynsfullt i forhold til bikkjene. Jeg har ingen ting imot bakker, men dette er liksom bare ”surr!” Hadde vært bedre og kjørt rundt og rundt på et jordet! Jeg synes hele etappen var laaaang. Jeg tok faktisk for første gang opp mobilen og tømte ut diverse vederstyggeligheter til Kari. Kari er svært diplomatisk, og jobben hennes er å forholde seg til langt verre oppgulp enn det som kom fra meg, så jeg fikk full forståelse, og ”klapp på skuldra”. Det hjalp en stund.

 Endelig var lysene fra Tolga et faktum, og igjen var veterinærene bare positive i forhold til bikkjene.  For to år siden hadde jeg 8 hunder inn til Tolga, men måtte ta ut Flekken her. I fjor hadde jeg 6 hunder inn, og måtte ta ut Kry. Da kom jeg i mål med 5. Nå hadde jeg 8 friske på halm.

Bikkjene var ikke veldig sultne, alle så nær som Rock dukket inn under teppene og tok kvelden. Men det var greit, de skulle jo ha ”frokost” om noen timer.

Jeg gav alle bikkjene Canicur, og helte innpå litt magnesium til meg selv også. Kroppen min, skulderen inkludert, hadde vært helt uberørt hele veien. Jeg måtte liksom klype meg selv litt i armen før jeg sovnet etter en dusj, faktisk! Og jeg slapp å spise real turmat i bilen, men fikk pizza på kafeen. Takk igjen til handlerregimet for den snacken.  En åttetimer er som en natt på hotell.

Det var ganske overraskende å befinne seg som spann nr 6 på sjekkpunkt. Det var en lett etappe inn. Jeg visste lite om spannene foran meg, bare at Elisabeth lå først, og at Morten Borgen var foran meg. Elisabeth er Elisabeth, helt rå!  Morten hadde et sprekt spann, men det hadde jeg også! Endelig begynte sparkefoten å rykke litt, og fokuset ble liksom litt skjerpa. Som å gnivekk litt slør foran øynene. Vi kjører jo LØØØØP! Jeg gleda meg.

Da vi kjørte ut fra Tolga hadde jeg Junior i front med Actor. De var et snodig par, Actor er ganske liten og mørk, men etter oppførsel å dømme skulle en tro han var en meter og nitti, og kjepphøy!

Junior ER høy og mørk. Junior valgte egentlig å overse hele Actor, bare han løp.

Og det var bra jeg hadde et godt spann, for jeg hadde noen brukte gule belegg på sleden, og det var TRÅTT. Jeg sparket stort sett alle mila inn til mål, og følte enkelte steder at vi sto stille. Hadde matta oppe i nedoverbakker, og det er sjelden. At jeg ikke hadde tatt med svarte belegg iallefall! Men under forberedelser til løpet hadde jeg ikke hatt fokus på belegg, og hadde ikke nok fokus på Tolga da jeg bytta. Det er noen fine fjellpartier på den etappen, og langt i det fjerne så jeg lys fra spannet foran, men jeg hadde ikke mulighet til å ta innpå. Jeg konsentrerte meg raskt om bare å holde oss i gang, og holde de bak meg unna.

Det er så mange vakre partier, og fine løyper. Jeg nøt turen til tross for at jeg forbannet meg selv for å være så sløv med beleggbytte. Det er frustrerende å se bikkjene vil ha fart, og jobber på, uten å få den responsen de burde ha fått.

Egentlig er det alltid med litt blanda følelser jeg nærmer meg mål. Da er turen over, og jeg vet at jeg egentlig bare ønsker å fortsette.  At det ikke skal stoppe, men at tilstanden av å være i en flytsone skal fortsette, og vare evig.  I hvert fall mye lenger!

Men alt har en ende. Lysene fra Røros skinner mot oss, og dagen begynner så smått å gry. Bikkjene nøler ikke, men går like jevnt og trutt hele veien. Sender Kari en melding med tårer i øynene, og får svar om å nyte de siste kilometerne inn. Hun kjenner meg så godt.

Så er vi i mål! Til en fin 6.plass med alle åtte firbeinte, og jeg uten en ”skramme i skinnet”. Bare med enda et stort godt minne foreviget i sjelen. I mål blir vi møtt av så mange, som klemmer og koser, og bikkjene nyter all oppmerksomheten, og lar alle veterinærer klemme og kjenne. Alle var fine, men Sina hadde litt diare. Narve fra May Conny har fremstått som en solid og rutinert hund med masse god energi. Vi har utvekslet utrolig mange tanker underveis. Bjørk kom bare til Søvollen i fjor, i år står han og pistrer i målområdet og vil videre. Takk til Tore for lån av Actor, og til Yngve for lån av Jazz. Han ble bare bedre og bedre utover i løpet. Junior, ord er unødvendig. Vi kom oss på løp i år også, min venn.

Så igjen takk til bikkjene. Takk til Kari-min, Marianne, og co-handlerne, Mari og Kenneth, som var med og gjorde turen komplett.

Femundfokus 2013

Nå er det to dager til vi sitter i bilen på veg til Røros.

Jeg har vært så privilegert å få med Kari Efjestad som handler. For de som ikke kjenner Kari, så er hun en svært merittert handler, som har ganske mange 1.plasser, og pallplasser å skryte av. Kari er en super handler som vet å ta vare på kjøreren. Jeg gleder meg. Med seg har hun Marianne fra Asker som rookiehandler. Marianne har forberedt seg gjennom diverse filmer fra Iditarod (!) og Finnmark/Femund. Foreløpig er hun ikke skremt.

Helsa mi ser ut til å spille på lag, og etter en overhaling med nåler hos Marina på Geilo ser jeg lyst på turen. Jeg har vært meget bekymret for snømangel på Røros, men nå er det vel litt snø der og!?

Jeg minnes med gru 2006 hvor jeg startet ut på 670 km med 12 meget motiverte bikkjer foran sleden. Inger Marie Haaland uttalte senere ut i løpet at når jeg hadde kommet helskinnet ned disse bakkene kunne jeg gå til månen. Det føltes også slik.

Jeg har slitt med frostskader på hundene etter Hallingen. Har aldri hatt frostskader på forhuden til hannhunder før, så dette har vært en ny og smertefull erfaring. Mange har sagt at sledehundkjøring er en erfaringsport,- og det skriver jeg under på.

Det har vært mye stell og styr med disse hundene, hvor dagene skulle gått til forberedelse til Femundløpet.  Å ha fem utehunder inne når jeg er på jobb 8 timer om dagen er ganske spennende. Heldigvis har jeg Elin som har stor stall, stort hjerte og hun har passet flere av dem på omgang. Der har de også lufta seg i ridehallen.

Jeg har fått laget ulldekken etter råd fra Bjørnar Andersen, og har laget noe ”skydd” som jeg henger under vanlig dekken. Jeg har også modifisert en del kathadin dekken. Min erfaring med kathadindekken er at de kan lage gnagsår. Stor takk til Mette Flage, salmaker, som kveld etter kveld har klippet, tenkt, og sydd.

På toppen av det hele fikk Rexi løpetid og er høyløpsk under løpet. Jeg velger å la henne bli igjen hjemme, hos Kristin som alltid stiller opp, og passer hunder som trenger det. Kristin har vært en god hjelp for meg i vinter med rehab-hunder og foringshjelp. Falk tar jeg ikke sjansen på å ta med, han fortsetter livet som gårdshund blant hestene til Elin en stund til.

Frostskadene er helet nå, men utfordringen er å ikke utsette de for ny kulde. Huden er ganske sårbar en god stund.

Jeg har lånt to hunder. Actor som jeg kjenner godt, fra Tore Bergby, og Jazz fra Yngve Fagerli. Jazz kjenner jeg ikke så godt, men han har en kropp som burde duge.

Foruten disse er Junior, Sina, Bjørk, Rock klare, sammen med nykommerne Ajax (Roger Dahl) og” lille” Narve fra May Conny og Rune Johannesen. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med dem på turen.

Alt i alt et litt spennende spann, som ikke kjenner hverandre så godt. Så da stevner vi mot Røros om noen dager, og ønsker alle deltagere og frivillige masse lykke til!

Jeg håper alle tenker mer på bikkjene enn på målgang, og gjør sitt for at løpet blir en positiv erfaring for alle!

Jeg var mentalt innstilt på en ”briste eller bære” opplevelse, og hadde gruet meg litt før Hallingløpet i år. På grunn av skulderskaden var høsten og mye av vintertreninga blitt annerledes på mange måter, og jeg var ikke så motivert før løpet.

Hallingen  ble en fantastisk opptur! Ikke bare fordi jeg fikk en god plassering, bikkjene fungerte og sporet var flott. Men mest fordi kroppen fungerte. Selv om jeg ikke kunne ha sikkerhetstauet i venstre handa, ikke klarte å skru opp korken på drikkeflaska og høyre armen verken som …….., så gikk turen over all forventning. Vi hadde ikke på langt nær de samme utfordringene som våre venner i nord på Bergebyløpet. Selv om det var kaldt, var det en strålende natt med en oransje skalk av en måne som lyste opp rimfrosne busker og trær. Sporet var av de bedre,- og Ole Christian og Petter har som vanlig gjort en meget solid jobb. Tusen takk for deres uttalige timer på sine private scooter på sin fritid,- som de nok aller helst ville brukt på sine egne hunder!

David Wessel startet først ut i 8-spannsklassen, og han er en ”sulten” og ambisiøs ung mann. Jeg håpet bikkjene mine var mer sultne enn meg denne natta, for jeg ville egentlig bare ha en fin opplevelse på sleden i en fantastisk natt i fjellet, og hadde lagt fra meg ambisjonene hjemme.

Inger Cecilie bråbestemte seg for å komme opp fra Oslo og hjelpe meg,- og hun var nesten mer fokusert og målbevisst en det jeg var. Tror hun nok fornemmet min noe avmålte holdning, og ville piffe meg litt opp!

(Deilig, deilig å la de unge slippe til!)  Det sa Ralph også til meg før start, da han lurte på hvorfor jeg som var så gammel skulle stille på løp.  Han valgte å la bikkjene sine hvile denne helga. Så derfor tenker jeg at kanskje han ikke gidder reise til Alta i mars? Trodde ikke han var yngre enn meg.

Med Junior og Sina back in business har jeg normalt en grei front som bruker å holde unna. Hadde en lånt hund fra Yngve Fagerli, og en helt nyinnkjøpt unghund fra Roger Dahl, som jeg var spent på. Med respekt for kulda og frostskader satt jeg dekken på alle, og kledde meg selv altfor godt.

Inger Cecilie, og Dagfinn med klokka,  fikk sendt meg ut, og tatt imot meg som andre spann inn til sjekkpunkt 4 minutter bak David. Lars i åpen klasse kom inn i et forrykende tempo, og etter hvert fyltes slalombakken opp av spann. Siri fra Kvisla og Hallingen kjørte bra, og Andreas fra Hemsedal la seg rett ved oss. Andrè, som kjørte åpen klasse, og med en fersk seier fra Vikerfjell, lå meget godt an etter første etappe. Det var meget gode spor, og jeg hadde brukt 4 timer og 20 minutter på den første runden. Til sammenligning hadde Lars brukt 4 timer og 8 minutter!

Natta begynte å slippe morgenlyset til da David føk av gårde oppover bakken på andrerunde. Av erfaring bruker bikkjene mine å lunte ut, og det gjorde de nå også. Jeg visste jeg hadde unge og ivrige kjørere bak meg, men den ivrigste foran meg. Jeg hadde en kjempegod følelse og en indre tilfredshet jeg håpet å beholde hele løpet. Det ble en fantastisk  morgen, og jeg nøt privilegiet av å stå bak en gjeng arbeidsomme firbente. Nok en gang å få lov å være i denne tilstanden av fullkommen lykke!

Jeg var egentlig lite opptatt av å prøve ta igjen David. Bikkjene fant liksom sitt tempo, og det fornemmet jeg ikke var like høyt som David sitt. Imidlertid sjekka jeg bak meg ganske ofte, for ville helst ikke slippe noen forbi. Innimellom synes jeg det gikk trått, og vippa nok matta mer opp enn jeg gjør ellers. Jeg så at David var ganske aktiv i bakkene, men det hadde ikke jeg kropp til denne gangen. Jeg har ingen raske hunder i nedoverbakkene heller. Det vil si, det er vel meg som holder de litt igjen, men i dag synes jeg de rett og slett var litt treige der framme. Lurte litt på om Sina hadde  en øm skulder igjen, men jeg så ikke noen tegn på halting. Bør nok få de til å slippe seg mer utfor bakkene om det er greie forhold. Det er mye tid å vinne når en har hunder som holder unna nedover bakkene. Den nye hunden Ajax, fra Alta, hadde jeg flyttet bak, hvor jeg synes han jobbet bedre enn i point.

Min mobil hadde sluttet å virke, så jeg hadde ingen ide om hvordan jeg tidsmessig lå an i forhold til de andre.  Egentlig like greit, for vi så ingen foran og ingen bak oss, så vi fortsatte i ”vår egen verden”. Tankene er innom alle rom i hjernen, hvor de som regel blir fordøyd og lagt til hvile, ettersom timene går.

 Selv om mitt fokus  ikke var å vinne, er det alltid en god følelse å komme i mål blant de første. Da vi tok fatt på siste mila nedover mot Ranten, og ned slalombakken inn mot mål, nøt jeg bare følelsen av å ha gjennomført et godt løp med en indre ro og glede over nær sagt hvert sledespark. Bikkjene er alltid glade for å komme i mål de også. Der ble de møtt av Inger Cecilie med snacking. Men hun lot de ikke hvile lenge, for hun hadde bestemt seg for å kjøre de hjem over fjellet. Litt forfjamsa tuslet de seg oppover slalombakken  for tredje gang det døgnet! Å ha en dedikert datter kan anbefales………..

Det var David vel unt å ta seieren. Og bare morsomt å ha ligget bak ham, og vite at det var meg han ville holde unna! David jobber mye med bikkjene, trener samvittighetsfullt, og har gjort mange erfaringer den korte stunden han har kjørt. Han er også flink til å søke opp kunnskap hos andre som vil dele sin kompetranse med ham. Derfor vil han lykkes i mange år fremover! Hundekjøring er framfor noe en erfaringsport etter min mening.

David, Siri som kjørte seg  opp til en flott 3.plass, Andreas(6.pl) , Andre (10.pl) skal alle til Røros og kjøre Femund 400.

Gausdal maraton 2013

Å sitte passe akterutseilt og følge spannet sitt fra en pc var en ny opplevelse. Som egentlig var ganske behagelig også!

Gausdal Maraton er ett av de løpene jeg har kjørt fra jeg begynte med sledehund. Et godt løp å starte sesongen med som en gjennomkjøring. Et fint arrangement hvor en også treffer venner igjen etter en lang høst alene på doningen, og en higer etter å utveksle erfaringer og måle kapasitet i spannet. Få nye ideer på alt mulig hundestæsj som dukker opp også innenfor våre arenaer.

Jeg tror jeg har kjørt Gausdal maraton 6 ganger, og vunnet 3 av dem.

Så det var med svært blandede følelser jeg valgte å melde meg av årets løp. Skulderen min er langt fra god, og jeg valgte spare den litt til. Bikkjene ville absolutt ha godt av denne turen,

Da Inger Cecilie mente hun kunne dra av gårde, og teste både seg selv og bikkjene var det en super løsning.

For Inger Cecilie er konkurranser langt fra noe nytt. Hun har drevet med kickboksing, kjørt alpint og ridd aktivt fra hun var liten. Hun harkjørt noen småløp med bikkjene siste året.

Men sjekkpunkt var nytt, og 2 x 10mil er langt. Og når helsa ikke alltid er på lag er Gausdal maraton tøft nok! Når hun også bor 25 mil unna, kan planlegging bli en utfordring.

Det ble 20 min tørrtrening på sjekkpunktrutiner på kjøkkenet mellom potesokker og forkoker.

Olav stilte opp som rookiehandler, og sammen stablet de seg i bilen med store glis.

Lørdagen kom.

Og jeg satt på jobben,- og ventet på melding om et eller annet som ikke gikk som det skulle, og alt jeg følte jeg burde ha formant henne om!

Men den gang ei. Meldingene som kom var bare smilefjes og nytelse. Inger Cecilie er en vettug kjører som ikke liker å brenne kruttet. Veldig betryggende å se at hun evnet å disponere spannet, og ”bruke” bikkjene rasjonelt. Masse erfaring med diarè og håndledd og beleggbytte.

Litt uvant å gi fra seg all kontroll, men det frister faktisk til gjentagelse.

Det er jo et privilegie å låne bort spannet sitt til en dedikert datter!

Gratulerer med 4. plass og solid gjennomført løp, Inger Cecilie!

Igjen hadde Hakadal sledehundklubb vartet opp med gode foredragsholdere som det var verdt å høre på!

Lørdagen startet med Ally Zirkle, og hun var profesjonell, full av energi og delte sine opplevelser og kunnskap med oss på en direkte, åpen og troverdig måte. Hun og mannen hennes Allen, har årevis med erfaring fra Yukon Quest og Iditarod
(se www.sjekkpunktet.no ).  Deres filosofi rundt alt fra valper og avl, til trening og utstyr, ble presentert og krydret med mange minneverdige historier. Utrolig bra! Og imponerende.

Ellers var det et mangfold av dyktige foredragsholdere som holdt meg i ånde i timevis på en hard stol. Takk til dere alle!

Det er alltid noe å lære, alltid noe å undres over og tenke på. Det er alltid noen som har andre, flere eller større tanker enn meg. Det som er gledelig er at det er høyt under taket i miljøet. Det er lov å synse og mene noe annet enn alle andre, uten at det nødvendigvis er feil, eller  den eneste veien som fører til rom. Det er litt sånn som Lance Mackey sa i for to år siden; - It works for me!

Jeg håper det i årene fremover alltid vil være rom for mangfoldet i sporten.

Seminaret er for mange en møteplass, hvor en har tid til en prat, utenom før eller etter en start på et løp. Masse bra utstyr er å få kjøpt og bivånet på standsene. Noen henter seg en hund eller flere. Jeg gleder meg til å prøve en ny sele!

Takk til Borgny og Erik for mat og seng i helga, og igjen takk til Hakadal Sledehundklubb for en fin samling!

Hilde hadde egentlig ikke tenkt å ha dressurkurs denne høsten. Hun har ny jobb, som er ganske krevende, og trening av bikkjene. Ting tar tid. Men pågangen ble påtrengende så det var ingen vei utenom.

Treninga er i gang, Rock har vært på en liten slankekur, og han begynner å komme i form. Sina er i svømmetrening hos klinikk Soleo og så smått i trening med Tore Bergby. Så vi krysser fingre for at hun kan komme tilbake i spannet for fullt. Hilde kjører 10-12 km for tida, og har ikke planer om så veldig økning i distanse med det aller første. Doningen er litt kranglete og temperaturen er litt bob-bob, så hundekjøring er litt oppskrytt akkurat nå.

Hilde satser på å hente litt motivasjon på samling med MUSH og Jarlsberg sledehundklubb siste helga i august. Hakadalseminaret blir også en liten inspirasjonskilde i september.

Så Hilde har drista seg frempå med påmelding til Femundløpet. Det blir nok bra.

Men av og til er det ok bare å gå tur.

Etter Femundløpet i februar la Hilde inn årene. Begrunnelsen var delt; men alt i alt dreide det seg om at belastningen ved å holde i gang et konkurransedyktig 8-spann ble for stor. Ryggen er ikke god, og den liker definitivt ikke høsttrening og mange mil på ATV. Sledekjøring går langt bedre, men når vær og føre er som det har vært de siste to år, hjelper det lite. Å være alene om ansvaret for alt gikk bare ikke, til tross for Jarle Handyman og andre som har bidratt.

Etter at avisa Hallingdølen plukka opp sjekkpunktet.no sin artikkel om Hildes varslede pensjonisttilværelse fikk hun en henvendelse pr telefon. Kristin Brenna hadde lest artikkelen og hennes budskap var følgende; - Jeg følte den henvendte seg til meg!

Kristin Brenna, 31 år fra Gol. Hun har jobbet tre år på Svalbard som guide. Hun har kjørt endel hund på Svalbard, og tok kontakt med Hilde for å høre om hun trengte hjelp. Kristin har to egne hunder, den ene en typisk "sledehund" dvs. en hund som gjerne ligger i sleden, og en labradortispe som mer enn gjerne løper ved sleden.

Kristin er jeger, handykvinne (skrur gjerne på ATV) og alltid blid og positiv, og Hilde vet hun skal få nok å gjøre om hun har tid til overs. Hun har dessuten et svært godt lag med hunder. Nå skal Hilde og Kristin bruke våren til å bli kjent med hverandre og Kristin skal bli kjent med hundene. Så får vi håpe at Kristin kan bli en solid ressursperson for Team Hilde Askildt. For hvis hun trives, og blant annet kan avhjelpe med deler av den tunge høsttrening, så vil Hilde satse på en ny sesong. Lønna er ikke all verden, så gulroten får bli hardt arbeid, mange mørke kveldstreninger og et løp til vinteren! Pluss mange gode opplevelser, mye læring og nye bekjentskaper.

Hilde har også tatt opp samarbeidet med Tore Bergby fra Luksefjell. Tore vant Finnmarksløpet 1000 km i 2007, og har ellers 1 x3. og 2 x 4. plass fra FL1000. Fra 2009 har det vært et generasjonsskifte i Tores kennel. Han har mange nye og spennende hunder i kennelen, samtidig som mange gode gamle er ute av spannet. Hilde ser dette samarbeidet som en vinn-vinn situasjon. Tores hunder får god trening i mye vind og vær, og løpserfaring fra Femundløpet før Finnmark. Hilde vil ha mulighet for å ha flere hunder tilgjengelig gjennom hele sesongen, og kan derved slippe noe av bekymringen for skader i en relativt liten hundestall.

Så da er det bare å gyve løs igjen!

Meny

Femunden 2012

Blue

Fiskesalat i brakett på seng av blandet salat

_____

Falk

Kremet blomkålsuppe

_____

Rock

Dampet filet av lange, potetpure og furulysalat

_____

Junior

Grytestekt svinesteik med rotgrønnsaker og purre, fløtegratinerte poteter

_____

Kaptein

Steikte epler med vaniljeis

Nytt år - nye muligheter. Det satser vi på. Hilde fokuserer nå på Gausdal maraton. I fjor gikk det veldig bra, i år får vi bare se. En del nye og urutinerte unghunder på spannet. Det blir veldig spennende. Særlig spennende blir det med Rexi, datter av leder Sina og avdøde, svært gode, Rex.

Hilde trener noe sammen med Elin Nordheim-Skarpås, 24 år fra Ål. Hun er ung og lovende hundekjører fra Hallingen Hundekjørerlag, og stiller til start på helmaraton (8-spann) for første gang. Ifjor kom hun på delt første plass i halvmarathon, og iår er målet å først og fremst å trene sjekkkpunkt, og få unghundene gjennom. På bildet ses hun med Wilma som hun har fått av Hilde, og må vel sies å være nøkkelhunden i spannet

Ny med Non-stop!

Hilde har vært så heldig å få seler fra Non-stop Dogwear AS. Hun har stort sett alltid kjøpt seler fra Seleverkstedeet, og vært veldig fornøyd med dem. Det har også vært prøvd ut noen forskjellige typer seler fra andre produsenter som man kan variere med om det er et behov. På høsttrening varierer Hilde mye med pinneseler på enkelte hunder som hun ser kan ha nytte av det.

Det Hilde liker godt med Non-stop selene er den mer avrundete passformen i halsen, bryststolpen er noe lengre enn på de fra Seleverkstedet, og de varierer med størrelsene på selene, slik at armhulene blir ”friere"”. Den er heller ikke så bred, og passformen er generelt god. Det er flere størrelser som gjør det lett å finne en sele som passer til hver enkelt hund. Størrelsene har fargekoder. Solide sømmer og ellers god kvalitet. I tillegg er selene også kantet med refleks fra fronten og bakover,- og lyser fantastisk godt opp.

Hilde har bare prøvd selene på barmark,- men det blir spennende å teste disse selene utover i sesongen. Og da forhåpentligvis snart på SNØ!

Lørdag var det klart for den store løypedugnaden. Hildes mye omtalte nedfart fra Lyslinjevegen til hundegården er bratte heng, mye myr, røtter og steiner. Og et par heftige svinger. Det bøtta ned i 6-7 av de 10 timene vi holdt på.

Sponsor Oddvar Øygaard as stilte 9 tonn med egnet grus til disposisjon. Tusen takk til dere! Jarle Handyman stilte med traktor, diverse hengere, minigraver, en ekstra 4-hjuling og motorsag. Retura-Hilde stilte med hele familien Grøgard, 3-retters middag og masse arbeidslyst. Lars Madsen stiller alltid opp for Team Askildt, også denne gangen var det full innsats. Mina Sveen kom helt fra Feiring med hakke og spade. En utrolig gjeng.

Det ble drenert, rydda og lempa grus. Som værgudene herjer om dagen er det litt tidlig å si om dette er godt nok, men nå må det (forhåpentligvis) tørke opp litt og sette seg. Så får vi se.


Team Hilde Askildt takker for en kjempeinnsats fra en positiv gjeng. Kliss våte og med gjørme til oppi panneluggen - det var ikke snakk om å gi seg. En strålende gjeng!

Etter en litt laber treningsperiode fikk webred sparka Team Hilde Askildt ut på en liten treningsrunde i morgentimene. Grei temperatur, litt halvvått, men helt ok.