*

Da var vi plutselig på veg til sesongens første løp igjen. Det som ikke er gjort av trening og forberedelser får en ikke gjort noe med nå. Jeg hadde hatt en kjapptur ned til min uunnværlige hjelper Marie på Klinikk Soleo www.soleo.no 5 dager tidligere for å få avklart to av hundene. Dommen ble at Bjørk ikke skulle gå, men at Sina burde klare seg med litt oppfølging. Junior var så bra han ikke har vært på lenge. Nå er jo jeg forskånet fra det privilegiet å velge hunder da jeg bare har 9 å ta av. Desto viktigere er det for meg å kjenne deres svakheter og ømme kropper godt for å kunne ta vare på dem. Så da var 8 klare til start.  4 erfarne, og 4 uerfarne unge jeg var meget spent på.

Etter løpetid var flere av bikkjen ganske tynne, og jeg hadde i hui og hast fått tak Norwegian Polar fôr, som jeg den siste uka hadde frista med. Selv Junior hadde lagt på seg noen gram.

Nå er jo ikke Gausdal maraton det største og viktigste løpet, men det er sesongens første, og gir en god pekepinn på hvordan ståa er. Løpet i seg selv er tøft nok med to lange etapper tidlig på sesongen.

Elin Hågensen, rideinstruktør og aktiv konkurranserytter, kjenner bikkjene mine godt og ville være med som handler med hjelp og støtte av Inger Cecilie, som kjørte bikkjene på 5 mila.

Jarle hadde mekka ny scootermatte til sleden, Eva Godberg hadde bakt ”kake” etter oppskrift i Hundekjørerbladet. Kliss ny kjørejakke hadde jeg og, og lånt stort batteri til lykta av Jarle. To engasjerte handlere, webred Anki og hennes datter Christiane med nytt fotoapparat. Hva mer kunne jeg ønske meg?

Lørdag var vi ute i god tid, og da var det bare å vente på starten. Jeg er dårlig på å vente! Endelig fikk vi opp ankeret og så bar det i vei, i en delvis ny trasé som Gausdalsgjengen hadde laget til pga snømangel i det opprinnelige terrenget. Hva den gjengen får til er imponerende. Vi kjørere er de mange frivillige evig takknemlig.

En 10 mils runde med start og målgang på Astridbekken, i et veldig snilt og fint terreng. Sporet var løst og tungt, det hadde ikke hadde satt seg tilstrekkelig for å holde nærmere hundre spann. 8-spannsklassen startet før åpenspannsklassen, og det gav selvfølgelig oss en fordel. Sporet ble løsere og løsere jo flere bikkjepoter og sleder som tok for seg av det som var av såle.

Jeg hadde nummer 16, og vi passerte en del spann på de første mila. Det var en svært positiv opplevelse at alle forbikjøringene gikk smertefritt. Takk til alle for hensynsfull kjøring! Foran meg hadde jeg to av mine klubbvenner, Elin Skarpås Nordheim som kjørte maraton for første gang, og Tore Hunskår som er en erfaren løpskjører. Bak meg var unge David Wessel, ambisiøs og på hugget og Andreas Heje, som kanskje er hakket mer laidback.

Jeg får alltid godfølelsen, fred og lykke fyller mitt hjertet når vi er i gang. Bikkjene klarte seg bra. Jeg konsentrerte meg enormt for å holde et rimelig forsvarlig tempo i forhold til føret. Junior plumpa stadig nedi, og jeg så at de uerfarne hundene etter hvert ble ganske slitne. Det er tungt og belastende å bakse i løs snø, og det går hardt utover muskulaturen. Vi skulle jo to runder i dette sporet, så det gjaldt å kjøre helt sitte eget løp etter sitt eget spann, og blåse i hvor fort de andre kjørte. Det var tåkete, med små snøfnugg i lufta. Når vi rundet rundt ved Megrunnskampen, gikk sporet parallelt hjemover igjen med en avstand på et par hundre meter et godt stykke. Det var et fantastisk syn å se storspann etter storspann glid av gårde i tåka. Flere dusin lysende øyne, og frostrøyk rundt dampende kroppert. Magisk!

Og så er det så stille. Jeg ønsket meg så veldig et lite og hendig fotoapparat som kunne foreviget dette.

Etter hvert seg jeg sakte innpå en rygg der framme i mørket. Jeg vet ikke hvor mange jeg hadde passert. Jeg var glad ingen storspann hadde nådd oss igjen, for da hadde det kommet et tog av spann, og mange forbikjøringer og stopper gir mindre flyt.  Jeg fikk en følelse av at det var Tore, men han holdt unna og jeg holdt meg rolig bak.

Jeg hadde ikke ambisjoner om å være først i løypa eller vinne. Det har jeg aldri før jeg ser det er mulig i forhold til mitt spann og vår kapasitet. Å kjøre over evne er ikke min stil.

Men etter meldeposten ved Synstegardssætra tok jeg innpå spannet foran som viste seg å være Tore med sine raske siberians.

Vel forbi ham bar det videre mot Astridbekken. Fra i fjor visste jeg at den siste strekka inn til mål var laaaang. Det er de lengste 37 km fra meldeposten en kan tenke seg. Knapt 5 km fra mål, i det vi tar av fra en ubrøyta seterveg opp i terrenget, kommer det et lys bak meg. Bikkjene mine er gode i motbakker, så vi lå foran opp de første bakkene til det flata ut, og da kunne vi ikke holde unna for 16 toppatleter fra Dagali/Fagerheim. Det var Ralph som var først av storspannene! På myrene før vi bikker ned mot Astridbekken ser jeg at Olly stikker på foten, og begynner å gå ujevnt. Hun virker også mest berørt og sliten av de unge. Takk og lov for at vi snart er framme!

Vi ble ikke tatt igjen av flere spann, og det var Tore som var like bak meg inn på sjekkpunkt så vi delte staur på plassen. Tore hadde før Gausdal ikke vært så fornøyd med bikkjene sine og gav uttrykk for at han var skikkelig spent på dem. All uro gjort til skamme, han hadde kjørt fort og jevnt, og virket svært så fornøyd da han stelte bikkjene.

Elisabeth var først inne, og hadde fora og stelt bikkjene da vi kom inn. Hun hadde med seg 5 unghunder som hun var litt bekymret for, og var spent på siste etappen.

Jeg tok meg tid til å gå over alle bikkjene og gav Junior, Sina og Kry litt ekstra ”overhaling”. De spiste alle godt, og alle så nær som Rock dalte takknemlig ned i halmen. Rock hadde aldri sett så mange hunder på en plass før, og bivånet det hele med stor undring. Olly var tydelig øm i skulder, ville ikke tråkke på den, men jeg fant ingen tegn på smerte. Masserte henne godt, og hun la seg under teppet som hun ikke skulle ha gjort noe annet.

Fordi det var så trangt om plassen på oppstallingen fikk alle spann ha en handler til å passe på. Det fungerte veldig bra, og var veldig trygt for oss kjørere. Det er ganske touchy når fremmede hunder ligger knappe 1m fra hverandre, og skal spise og hvile.

Inne på kafe Astridbekken ventet Anki med lapskaus og et virvar av pc og mobiltelefoner, rene pressesenteret, og det er vel ikke den nyhet som går Anki forbi. Den nye hjemmesida hun drifter sammen med Mina Sveen, www.sjekkpunktet.no er rå på oppdateringer på det meste. Kjøretider ble formidlet, men jeg er så lite mottagelig for slikt, registrerer bare hvem som er foran og hvem som er like bak. Ellers er det bare meg og bikkjene, et spor som leder til mål, og underveis å disponere bikkjene for det de er gode for.

I vanlig stil var det bare for meg å slippe alt i en haug på gulvet, spise og krype i en sovepose for å bli vekket 1 ½ time senere. Og litt sosial prat og klem til mennesker en bare ser noen ganger i året. Før jeg sovnet bestemte jeg meg for å ta ut Olly, og la Junior gå alene i front. Da ville han kanskje holde seg mer i sporet og ikke bakse uti løssnøen så mye. Han synes det er suverent å bestemme tempoet sammen med meg. Elin vekket meg med tørre klær, litt mat, og så bar det ut til bikkjene som var begynt å lee litt på kroppene. Olly var ikke halt og virket helt ok da jeg tok henne ut, og godt var det. Hun skal være fresh til Hallingen og Femundløpet.

Alle ville ha snacking, og Rexi gav fra seg noen bjeff i total uvitenhet om hva som ventet henne. Tross sin unge alder er Rexi en av de bedre i spannet mitt. På starten ble Junior stående, han pleier vanligvis å legge seg ned, og det ser ut som han kunne tenke seg noe helt annet enn å trekke en slede. Men nå så det ut som om det var det han ville!

Hadde han kunnet snakke hadde han nok sagt noe slikt som at; -Yes, endelig litt bra såle, nå skal vi ta dem!

Det var blitt en flott såle i løpet av natta. Nå var utfordringen ikke å slippe opp for mye. Matta til Jarle var super, og lå nede mesteparten av tida. Flere storspannskjørere hadde vurdert ikke å kjøre ut på runde to pga sporet, så jeg meldte fra til Anki om at det var bra spor, og håpet bare at det ville holde utover til alle spannene. Samtidig håpet jeg at ikke for mange storspann skulle ta oss igjen.

Mens vi kjørte gjennom natten var månen gjemt bak tåkeslør, langt framme skimtet jeg lys av en scooter, og en enslig hodelykt, det var Elisabeth. Men jeg så ingen bak meg. Jeg visste at Ralph var der bak med råskinna sine.

Plutselig var jeg rett i ryggen på Elisabeth! Enten snacket hun, eller så hadde hun kluss. Hun gav uttrykk for problemer med unghundene. Vi kjørte rolig forbi, og hun fulgte oss et stykke, før jeg igjen var omgitt av mørket.  Elisabeth er vel den mest meritterte 8-spannskjøreren innen langdistanse i Norge, samtidig som hun har flere meritter fra mellomdistanse. Elisabeth er i knallform selv, og er kjent for å ha meget raske og sterke hunder, så her hadde det nok skjedd noe, ja.

Det er en fantastisk opplevelse å kunne gli av gårde gjennom natten hvor timene glir over i hverandre, og det langsomt blir morgen. Etter hvert klarnet det, og en stor, oransje fullmåne lyste opp bak meg. Jeg trodde først det var lyset fra en hodelykt, og ventet å se bikkjeøyne i mørket bak meg. Den fulgte oss helt til en blek januarmorgen overtok. Så vakkert. Og igjen savnet jeg kamera.

Junior var i knall form, og holdt seg i sporet. Foran hver motbakke koblet han på turboen, og fikk alle med seg opp bakken. Når jeg sparka var det mest for å holde varmen. Jeg hadde jo mista vottene mine på sporet et sted. Faren ved mye fart og unødig kraft er jo at de ”brenner” seg opp, så jeg hadde matta nede stort sett hele veien.

Men hvor ble det av Ralph, da? Nedoverbakker er ikke noe for meg og Junior, vi er redd for plumping, og gjør oss ikke i stor fart. Gamle kropper liker kontroll. Som regel blir jeg tatt igjen etter utforkjøringer.

Jeg passerte fylkesvegen ved Astridbekken, ut fra seterveien og opp bakkene, mot myrdragene før hellingen ned mot mål. Anki sendte en melding hvor hun mente jeg burde slippe opp, og kanskje klare å holde Ralph bak meg. Da jeg ikke så ham i første motbakke bestemte jeg meg for å gjøre det. Sparka og jobba på, på flatene også! Men så - der var han.

For et flott syn! En pelset slange (ikke Ralph, men spannet) nærmet seg jevnt og trutt. Ikke søren om han skal få kruse forbi uten å jobbe litt, selv om han er en autoritet og en av Norges beste hundekjørere. Så jeg huket meg ned bak sleden og sparka vekselsvis, noen hundremeter, før han åt seg innpå, og han tilslutt gryntet på Ralphevis ”løype”!

14 fagre lett galopperende toppatleter kostet forbi, og inn til 1.plass i Gausdal maraton 2012. Kjempegrattis til Ralph, og hans Inger Marie!

Det var å følge Ralph et par km ned mot mål, og inn under målseilet.

Der var det som vanlig mange som heiet og stor stemning. Handlere som ventet med snack, kos og store glis. Og smile til kameraknipsing med et trøtt tryne. Mine superhunder, jeg er så glad jeg har dere, hadde jeg tenkt de siste mila inn. Dere tasler og går, uavbrutt mil etter mil. Dere er noen merkelige vesener som synes dette er toppen. Men jammen skal vi ikke nyte noen andre side ved livet også!

Alle bikkjene gjorde en god jobb. Men jeg fremhever Junior nettopp fordi han er usedvanlig rå med seg selv. Det i seg selv er jo også en utfordring så jeg ikke lar ham ta seg helt ut. Når han er foran og jeg bakerst, og resten i midten, har vi liksom gardert oss. Men han er langt fra en såkalt ”vedlikeholdsfri” hund, og han krever mye særbehandling, som innebærer flere turer til Klinikk Soleo og Marie.

Men det som gjør ham så viktig for meg er den kommunikasjonen vi har. Jeg stoler 100% på han.

Han er vel ikke langt unna fra å være mannen i mitt liv!