En kald opplevelse kan det bli...

Endelig sto vi i startområdet, mine to flotte rookiehandlere, Solbørg og Ingrid, og bikkjene. To innlånt, fra Ronny Frydenlund og Andre Bjørnstad. To erfarne tilårskomne hadde fått plassen for to av de unge som jeg valgte å la bli hjemme. Hviletider og kjøreplan, temperaturer, kjøring ble lufta blant kjørere. Jeg ville ta en ”bit” av gangen. La kulda være med å bestemme både fart og hvile. Og passe på å stoppe ofte nok for å la de tisse, sjekke og snacke.

På grunn av kulda var det mye snakkis om ”bekledning” før start. Kathadin, over el under selen, t-skorte, type dekken osv. Alle var mer opptatt av bikkjeklær enn sine egne. Jeg valgte kathadindekken, og vanlig dekken over. Ingen av bikkjene er særlig vant med dette, og de sto der ganske utilpasse, godt innpakka, og smurt med kuldekrem både her og der. I ettertid har flere med meg gjort seg mange erfaringer, og det vil nok være enda flere og bedre valg i forhold til beskyttelse for bikkjene i framtida.

Jeg kjente allerede fra start at jeg ikke kjørte med et ”samla” spann. De virket ikke særlig på ”hugget”, heller litt tunge i beina. Heldigvis var jeg mentalt forbredt på at jeg ikke hadde et toppspann, så jeg senka skuldrene, og tok meg tid til å sjekke dekken og riste snø og is hele veien. På Isteren viste Junior tydelig at fokus ikke akkurat var fortest mulig framover. Han dro stadig mot høyre og ville ligge utafor sporet, og til tider lå vi flere meter utafor. Med Sina hjemme, og Kry sammen med Junior ble ikke farta større, og hun synes han var ganske slitsom som hele tiden dro henne ut av sålen. Så ble plutselig lykta svart, og uten ekstra batteri, hadde kun med en ekstra liten lykt med gamle batterier. Vi tok en god stopp under en lyktestolpe da vi forlot isen. Der fikk jeg bytta batterier, og hadde nok lys resten av veien.

På Tufsingdalen skulle jeg være 3 timer, og det kjentes helt greit. Ingen problemer med bikkjene, og ingen av oss var særlig berørt av kulda. En positiv ting var at en handler fikk lov å stå ved spannet, og passe på og dekke til hunder med pledd.  Da jeg dro ut igjen satt jeg Junior i point, og Frigg fram, og så bar det av gårde til Drevsjø, med David Wessel Johansen hakk i hel. Nå hadde jeg to stk ekstra batterier i lomma. David og jeg hadde følge hele veien.

Etappen var helt grei, kulden føltes ikke plagsom. Det ble nevnt at det et par steder var under 35 blå. Følelsen av at spannet ikke var på topp ble bekreftet. Jeg måtte bare kjøre etter et jeg følte var deres kapasitet. I fjor kjørte jeg rett gjennom Drevsjø, men denne gangen ville jeg hvile her også. I ettertid fikk jeg høre at jeg ikke var særlig effektiv på sjekkpunkt. Virket liksom litt sløv og umotivert. Jeg tror nok at det var en kombinasjon av at jeg i utgangspunktet var ganske defensiv, og antagelig noe dehydrert. Jeg er dårlig på å ta til meg noe særlig på sleden og sikkert enda dårlige denne gangen. Ingrid vartet meg imidlertid opp med nok av mat og drikke på kafeen.  Etter 4 timers hvile, som nok var litt i overkant, dro jeg ut til bikkjene. Frigg hadde problemer med en skulder, og jeg valgte å la han følge med Solbjørg ut. Dumt å miste han så tidlig. Frigg er en av de gode med mye erfaring og kapasitet. Rock, en av de ferske, sto rett opp og ned det meste av hviletiden, og det bekymret meg. Ut av Drevsjø bar det med lille Kry singel foran. Jaja, hun stopper aldri, men holder sitt eget tempo, som ikke akkurat er avskrekkende kjapt. David var kjørt ut foran meg. Nå hadde vi litt over 6 mil til Søvollen.  Plutselig sto David der, på hodet i sleden og ordnet utstyr, og fortalte han hadde mista spannet ned en av bakkene. Han hadde sprunget etter og plukket utstyr, ankertauet var røket og ankeret sto ensomt uten sleden igjen i ei rot.  Lykkeligvis hadde bremsen satt seg fast i nok en rot i bunnen av bakken, og bikkjer og slede var hele og kjørbare. Men en slik opplevelse setter en støkk i en. Vi slo følge bortover ubrøyta veg mot Sølen. Inn over myrdrag i et flatt og rolig landskap. Det virket som et endeløst spor i en litt slækt tempo. Bikkjene var tunge i beina, og virket som meg, ”litt bakpå”.  Ikke mye futt og spenst der, nei.

Men vi hadde for lengst sluppet tidspress. Jeg tok meg tid til å strekke litt på Junior hver gang vi stoppet og snacka. Like før løypa tar av ved Møyåvollen, oppover snaufjellet mot Søvollen, kommer et spann og kjører forbi i et langt friskere tempo. David henger seg på ham. Jeg har ikke bikkjer som henger på andre, eller liker å ligge på pes, så unggutta seg godt ifra meg. Fra bunnen av bakken så jeg David sitte på huk bak spannet sitt i godt driv opp stigningene. Selv har jeg gode slitere i bakker, og sparkefoten var stadig i bruk, men gutta forsvant for meg.

Et stykke opp i bakkene begynte lille, unge Bjørk å halte. Prøvde å sjekke han og massere litt, men det hjalp ikke, så jeg valgte å putte ham i sleden da vi var nesten oppe. Han sovnet med en gang!

Flere spann kjørte forbi meg. Blant dem klubbkamerat Andre Bjørnstad, som til slutt endte på en sterk 9.plass.

Lille Blue som var lånt fra Andre, hadde ikke akkurat holdt baklina så stram, men da spannet ”hennes” suste forbi, ble det litt mere liv i henne. Kry syntes fremdeles det var unødvendig å sette opp farta noe særlig, så da vi omsider kom inn til Søvollen etter 6 timer ute, har ikke tempoet akkurat vært stort.

 Jeg var ganske så bevisst at dette nok var mitt siste Femundløp, og ville ha det bra på sleden, med bikkjene og på sjekkpunkt. Jeg var svært glad for mitt lave ambisjonsnivå, for det stresset meg ikke at bikkjene ikke var islag. Selvfølgelig undret jeg meg over om jeg kunne ha gjort noe annerledes i forkant? Var de ikke bedre nå, så var de ikke bedre. Jeg løfta blikket mye og nøt natur, vind og vær, og takket Svein Arild Danielsen for den store varme dunjakka hans. Var aldri kald, og satte pris på det. Kunne også ta meg tid til å stoppe og snacke uten å planlegge det for mye. Denne gangen var det en helt annen ro over kjøringa enn de fleste andre løp jeg har kjørt.

På Søvollen møtte Solbjørg opp veldig på høgget. Handlerne var nok engstelig for om jeg var like laidback som jeg hadde vært på Drevsjø. Veterinærer gikk over bikkjene, og Bjørk ble tatt hånd om og Rock fikk stelt håndledd. De spiste godt og alle dalte ned i halmen,- unntatt Rock. Bikkjene virket rett og slett slitne, og gjemte seg under teppene. Rock ble stående og myse utover alle spannene som lå tett i tett, og la seg til slutt forsiktig ned. Men teppe - nei takk!

En times søvn på Søvollen. Jeg følte meg ganske så sprek, jeg. Ut fra sjekkpunkt bar det med 6 hunder mot Tynset og Tolga. Det var litt under 20 minus, tror jeg. Hadde byttet de fleste kathadindekken til T-skjorter, og det virket som bikkjene beveget seg lettere. Nå gikk det ganske fint og jevnt og det var behagelig å kjøre. Husker ikke så mye av løypa - men hadde ryggen til Jon Sigmunstad nær meg innimellom, før han forsvant med et mye sprekere spann. En litt tricki forbikjøring av et stillestående spann i en bratt utforkjøring. Og det var lett kjøre fint og rolig i bakkene. Inn mot Tynset var bikkjene fine, så jeg valgte å kjøre gjennom rett mot Tolga. Det skulle være en fin og ny løype og bare 25km. Det var jentene i teamet overbegeistret for, så begeistret at de valgte å stå ved depot og la meg kjøre ”alene” gjennom………………………!

Jeg angret i ettertid på det valget. Traseen var knalltøff for vårt vedkommende, og bikkjene sank og jobba tungt. Det var mye opp og ned, og det ble altfor mye rykk og napp i lina. Jeg synes jeg jobba som en helt uten at det hjalp. Så at Kry sleit der framme når det rykket i lina. Hadde jeg stoppa på Tynset når de var oppe, kunne jeg ha investert mye i god hvile der. Vel framme på Tolga slet jeg. Fra å føle at dette skulle vi klare, ble realitetene en annen.

Veterinærene gikk over spannet, og jeg hadde to hunder som var berørt, det ville si at jeg sto i fare for å måtte bryte!

Mange hadde allerede måtte bryte løpet. Det gikk ut spann på hvert eneste sjekkpunkt, og bare litt over halvparten av de startende kom i mål.

Kry var noe dehydrert og sliten, så veterinær mente hun måtte ut med en gang. Vel ute spiste og drakk hun, og tisset normalt etter en time. At hun var sliten og støl etter den etappen forundret meg ikke. Hun hadde vært kjempetapper.

Så var det Falk. En meget habil og sterk liten kropp. Han hadde fått en vond strekk i skulderen. Veterinæren sa at jeg slett ikke trengte ta ham ut, men gå med ham mye på sjekkpunkt så det kunne det løse seg. Jeg skulle jo ha 8 timer pluss tidsutjevning, til sammen over 9 timer. Falk kunne fint komme seg på den hvilen mente veterinæren. Junior så fin ut (!) og de hadde spist godt alle mann, Rock sine håndledd klarte jeg å passe på hvert sjekkpunkt, han var aldri halt. Han hadde til og med begynt å legge seg i halmen, men teppe, nei takk! Men uten Kry var vi allerede nede i fem. Ingen å miste nå.

Da var Solbjørg der. Hun hadde fått med seg alt veterinæren hadde sagt, og instruerte meg i hvordan jeg skulle massere, og tøye skulderen rolig. Det var godt og varmt under dekken og pledd. Varm hundekropp mot kalde hender. Tørr halm under knærne, lys fra en enkel hodelykt. Puste, puste med magen. Tillitsfulle hundeøyne som lukkes i fanget mitt. La tia stå stille!  Følte at jeg manet all min energi inn i Falk. Jeg ville så gjerne til mål. Vanligvis sovner jeg på sjekkpunkt uten å bekymre meg for mye, men nå kjentes det som om jeg hadde alt å tape om jeg ikke fikk Falk på beina. Jeg ønsket så inderlig å avslutte mitt siste Femundløp ved målstreken.

Litt over kl. 12 på dagen dro vi ut mot Røros. Vi var inne 20 minutter over 7 på kvelden. En lang dagstur i kaldt vintervær. Ut av sjekkpunkt var det ikke mye liv i gutta, ingen liner var på bristepunktet for å si det slik. Men etter hvert myknet stive og støle lemmer, det ble tisset og etter hvert våknet vi til liv. Denne etappen ble den fineste for vår del. Ikke tidsmessig. Det gikk ikke så fort. I hver nedoverbakke kjørte jeg veldig seint pga Rock, som begynte å bli sår i skuldrene sine etter belastning på håndledd.

 Det var et fantastisk terreng. Mine små helter jobba jevnt og trutt, og vi kjørte alene stort sett hele tia. Jeg koste meg! Og som alltid er tiden stille, ingen hverdagstrivialiteter og bekymringer trenger inn. Det er bare natur, luft og lys, og den enkle konkrete fysiske aktiviteten. Mange tanker blir tenkt i slike stunder, og bare delt med de firbente foran sleden. De mest fantastiske terapeuter i denne verden.

Omsider åpenbarte lysene fra Røros seg, og alle løpets begivenheter passerte kjapt revy i mitt indre. Så mye en vil dele med de som står og venter. Og det at det står noen og venter på oss er fantastisk. Junior gikk over mål, og ble stående, noe som jo er svært uvanlig for han. Gaflet i seg snack og logra. Skjønte han at det var hans siste målgang?

Nok et løp er over. Jeg er så takknemlig for at vi kom i mål, mye kan jeg takke Solbjørg for, som hjalp meg med Falk. I ettertid er det mye en kan tenke over, gjøre seg erfaringer. Jeg tenker også at jeg kunne ha tatt noen andre valg på vår reise, men alt i alt var målet å komme seg i mål, og det lyktes vi med.

Det er alltid vemodig å pakke ut av bilen etterpå, hjemme på tunet. Og når jeg ser på de uvitende bikkjene i hundegården som bare strutter av glede og pågangsmot, misunner jeg deres naivitet, og takker dem for alt de har latt  meg få dele med dem.

Mange skal takkes for at jeg har fått kjøre hund denne sesongen.

Det er alle mine sponsorer, som bidrar til at dette er mulig.

Solbjørg Grådal og Ingrid Skår for iherdig og oppriktig omsorgsfull omtanke for meg og bikkjene på sjekkpunkt under Femundløpet. Det er venner som stiller opp og hjelper meg med alt fra å sy, strikke, hente bære hugge og pakke kjøtt, og utstyr. Ingen nevnt men ingen glemt!

Det er Siri Godberg og datter Inger Cecilie som har passet og trent hunder når jeg har prøvd å være mormor. Svein Arild Danielsen for lån av tre kjempebikkjer gjennom hele sesongen. Andre og Ronny for utlån av sine. Og til Tore for lån av Frigg i år også.

Takk også til treningskompiser i miljøet for fine turer,  godt samvær, og oppmuntring og støtte.

På flere måter. Hilde og the fabolous five kom seg til Røros etter diverse utfordringre underveis. Hilde er veldig fornøyd. Og det kommer en rapport fra løpet etterhvert. Når Hilde får pakket ut av bilen.

Rookiehandlerne Solbjørg Graadahl og Ingrid Skår besto med glans og vel så det.
Team Hilde Askildt takker veldig for innsatsen. Bilder kommer etterhvert.